Forstander Terje Berg
September 2014
I forrige nummer så vi på tiden før Jesu gjenkomst – det vil si
brudens bortrykkelse (1. Tess. 4,14-18). La oss nå se hva Bibelen
sier om tiden etter bortrykkelsen.
Det er ikke lett å se
alle detaljer i det profetiske endetidsbildet, men de store linjene
tegnes opp for oss. Jeg satt som tenåring sterkt berørt i møtene i
Filadelfiamenigheten i Sarpsborg og hørte Magne Tangen, Sverre
Kornmo, Thoralf Gilbrant, Hans Svartdahl og Oddvar Nilsen m. fl.
tale over profetiske emner. Jeg tror ikke jeg har endret noe i min
forståelse av endetiden i forhold til deres undervisning.. Dette var
gutter som med sterk innlevelse og salvelse ved Åndens gaver så inn
i Guds frelsesplan og hadde evne til å forkynne tydelig og klart.
Jeg tror – som de – at den 70. års-uken (Dan. 9,24-27)
begynner ved bortrykkelsen og varer til Jesu kongelige komme, da han
oppretter sitt rike (Åp. 19). Det ser ut til at den siste halvdelen
av nevnte årsuke blir den verste - de siste 42 månedene, da
Antikrist (dyret) krever tilbedelse og viser sin makt i tegn og
under (Åp. 13). Vi ser at Jesus selv nevner Daniels profetier i kap.
9 i forbindelse med sin undervisning om endetiden. Han sier disse
kraftfulle ordene:
”For da skal det bli en trengsel så stor som
det ikke har vært fra verdens begynnelse til nå, og heller ikke mer
skal bli! Og dersom ikke de dagene ble forkortet, da ville ikke noe
kjød bli frelst ” (Matt. 24,21-22)!
Det betyr at Gud griper
inn og hindrer at menneskeheten utsletter seg selv. Det er ufattelig
at mennesket er så forblindet i sitt sinn (2. Kor.4,4) at det
frivillig
velger den ondes vei og hensikt.
Djevelens
forførelse er grusom. Bibelen sier at han vil ”forføre hele verden”
(Åp. 12,9).
I avslutningen av trengselstiden er jødene i dyp
trengsel. Mange må bøte med livet. Da er politisk hjelp ikke lenger
noen hjelp. De blir nemlig sviktet av alle. Allerede nå er
antisemittismen under sterk eskalering. Men jødefolket overlever:
”men for de utvalgtes skyld skal de dagene bli forkortet” (Matt.
24,22).
Jesus kommer selv ned fra himmelen og oppretter sitt
rike på jorden – tusenårsriket! ”Han er iført en kledning som er
dyppet i blod, og hans navn er Guds ord. Hærene i himmelen fulgte
ham på hvite hester, kledd i fint lin, hvitt og rent” (Åp.
19,13-14).
Ingen tvil om at dette skinnende hvite følget er
bruden – Lammets hustru (Åp. 19,8-10). Dette mektige kongelige komme
knuser Satan og hans drabanter: ”Og dyret (Antikrist) ble grepet, og
sammen med det den falske profeten, han som hadde gjort tegn for
dyrets øyne, og med disse tegnene hadde forført dem som tok dyrets
merke og tilba dets bilde. Disse to ble kastet levende i ildsjøen
som brenner med svovel”.
De første som blir kastet i
ildsjøen er altså Antikrist og den falske profet. Det er ingen vei
tilbake.
Djevelen derimot – ” dragen, den gamle slangen, som er
djevelen og Satan”, blir bundet med en lenke ”for tusen år” (Åp.
20,2). Han blir kastet i avgrunnen. Endelig – når djevelen er bundet
blir det paradisiske tilstander på jorden.
Tusenårsriket blir en
vidunderlig tid: Profetene så inn i dette riket: Da er Messias konge
i Jerusalem! ”Og Herrens Ånd skal hvile over ham – visdoms og
forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om
Herren og frykt for ham” (Jes. 11, 1-2).
Det råder rent
idylliske tilstander: ”Da skal ulven bo sammen med lammet, og
leoparden legge seg hos kjeet. Kalven og den unge løven og gjøfeet
skal holde seg sammen, og en liten gutt skal gjete dem. Ku og bjørn
skal beite sammen, og deres unger skal legge seg ned sammen. Løven
skal ete halm som oksen. Diebarnet skal leke ved hoggormens hule, og
det avvente barn skal rekke sin hånd ut over basiliskens hull. Ingen
skal gjøre noe ondt og ingen ødelegge noe på hele mitt hellige berg.
For jorden er full av Herrens kunnskap, likesom vannet dekker havets
bunn” (Jes. 11,16-9).
Hvilket paradis på jorden. Gud vil gi
en tusenårig demonstrasjon på hvordan livet er når det leves
direkte under hans innflytelse.
De fleste mennesker har
rettferdighetssans – derfor synes vi
demokratiet og rettsstaten
er det beste samfunnet å leve i. Da er vi innforstått med at
lovovertredere og voldsmenn skal dømmes og straffes. Når de har
sonet sin straff er de frie, fortiden er lagt bak, og de kan begynne
med blanke ark. Slik er det også i Guds rike. Dommen må komme – all
rettferdighet tilsier det. I utgangspunktet lot Gud dommen ramme
Jesus. Han sonet våre synder – ved troen er vi rettferdige for Gud.
Dommedag gjelder ikke troens folk. ”Det er ingen fordømmelse for dem
som er i Kristus Jesus” (Rom. 8,1).
Dommedag er omtalt i
Bibelens tredje siste kapitel og kommer over de vantro. Først ”når
de tusen år er til ende, skal Satan løses fra sitt fengsel” (Åp.
20,7) og kastes ”i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den
falske profeten var. Og de skal pines dag og natt i all evighet” (v
10).
Den sataniske treenigheten som opererte under dødsforakt i
trengselstiden, skal også dele evigheten sammen. Deretter kommer
dommedagen over dem som ikke tok imot Jesus. Det er vanskelig både å
tale og skrive om dette, men Bibelen forkynner dommen – det er
egentlig en ”unødvendig dom”, for Gud har gjort alt for å frelse
menneskene (Joh. 3,16 og 1. Tim. 2,4).
De to siste kapitlene
i Johannes Åpenbaring taler om himmelen og evigheten. Gud har
bestemt noe vidunderlig for oss. Han vil at vi skal være der hvor
han er. Han sier selv i sin avskjedstale til disiplene: ”for at dere
skal være der jeg er” (Joh. 14,3).
I sin yppersteprestelige
bønn sier Jesus til Faderen: ”Far, jeg vil at de som du har gitt
meg, skal være hos meg der jeg er, for at de skal se min herlighet,
som du har gitt meg, fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble
lagt” (Joh. 17,24).
Kjære troens folk! Hold ut! Vi skal være
sammen med Jesus evigheten lang. Tenk hva Gud har beredt for oss!
Dette har vi valgt av fri vilje
– underkastelsen under Guds
allmakt (1. Kor. 15,27-28 og Rom. 10,9) og bekjennelsen av Jesus som
Herre.
Derfor vil ingen i den nye himmelen og på den nye
jorden gjøre opprør mot Gud. All skapningen er kommet inn i
skapningens ønskeposisjon – å prise Gud og ære og tilbe ham – i all
evighet (Rom. 8,19 og Åp. 19,1-6). Amen!