Statsminister Benjamin Netanyahu har
gitt grønt lys til mer boligbygging på Vestbredden.
Hvorfor fortsetter Israel å bygge?
Palestinske ledere nekter å inngå
en permanent avtale om grenser og tviholder på politiske krav som vil
gjøre slutt på Israel som en jødisk stat. Når det er slik, kan vi
likevel fortsette å bygge i de områdene vi har tenkt å beholde, tenker
de fleste jødene i Israel.
Av Conrad Myrland
Publisert:
05.12.2012, kl. 2:31 pm
Oppdatert:
04.02.2013 kl. 3:58 pm
Da PLO fikk kontroll over deler av Vestbredden og Gaza,
innførte de dødsstraff for salg av eiendom til israelere. Men motstand
mot jødisk boligbygging oppstod ikke på 1990-tallet, heller ikke etter
at de første bosetningene begynte å ta form etter 1967.
Den ble heller
ikke født etter 1948, da Israel måtte bygge for å skape husrom for
hundretusener av jødiske flyktninger fra arabiske land og Europa.
Arabisk motstand begynte lenge før. I august 1929 ble omkring 130
jøder drept og over 300 skadet i arabiske angrep og massakrer flere
steder i det daværende britiske mandatområdet. Den gang bodde det kun
omlag 150.000 jøder i området som Folkeforbundet hadde vedtatt skulle
tilrettelegges for etableringen av et jødisk nasjonalhjem.
83 år senere har antallet jøder økt med 40 ganger til seks millioner,
men palestinske ledere (fra 1960-tallet har araberne i området skapt en
identitet som palestinere) har fortsatt ikke godtatt at de må dele
området mellom Middelhavet og Jordan-elven med en jødisk stat.
De burde ha forstått at Israel var kommet for å bli etter at arabiske
land jaget sine jøder til Israel og etter den militære seieren i 1967.
Men en samlet arabisk verden avviste forhandlinger. Israel ble derfor
sittende igjen med landområdene de lovlig vant kontroll over i
forsvarskrigen.
Det var flere jødiske samfunn på Vestbredden før 1948, men ikke en
eneste jøde kunne bo i området da det var under jordansk okkupasjon.
Etter 1967 vendte noen jøder tilbake til sine eiendommer. Noen
bosetninger ble etablert for å styrke Israels grenseforsvar. Andre ble
befolket av jøder som var drevet av ønsket om å beholde mest mulig av
Judea og Samaria, gamle jødiske kjerneområder. Noen påpeker, som riktig
er, at også disse områdene var inkludert i området som Folkeforbundet
ønsket å se skulle bli et jødisk nasjonalhjem.
I dag ser verdenssamfunnet annerledes på saken. Nær sagt alle
regjeringer i verden ønsker å se en palestinsk stat etablert på Gaza og
Vestbredden.
I stedet for å bruke dette gode utgangspunktet for forhandlinger med
Israel, har palestinske ledere valgt diplomatisk konfrontasjon og
svertekampanjer mot Israel. Vesten har fortalt Israel: Hvis dere stanser
bygging på Vestbredden kommer palestinerne tilbake til forhandlinger.
Netanyahu-regjeringen prøvde. De ga ingen nye byggetillatelser på
Vestbredden i to år, men palestinerne kom aldri til forhandlinger.
I hylekoret mot Israels nye byggeplaner kommer det ikke fram at
tillatelsene blir gitt i eksisterende, store bosetninger. Ingen større
nye bosetninger er etablert siden 1997. Til tross for at Israel har bygd
i over 40 år, dekker bosetningene kun tre (3!) prosent av Vestbreddens
areal.
Palestinerne har derfor fortsatt mulighet til å få sitt eget
nasjonale hjemland, men bare dersom de velger å godta at Israel er
kommet for å bli. De må gi opp kravet om å flytte millioner av
palestinere inn i Israel, og de må akseptere en permanent og fredelig
grense, ikke en som blir utgangspunkt for nye politiske krav eller skal
gi bedre utgangspunkt for væpnet kamp. Norges støtte til palestinernes
FN-resolusjon, vår stilltiende aksept for palestinernes dødsstraff for
salg av eiendom til jøder og vår sterke fordømmelser mot jødisk
boligbygging hjelper ikke palestinerne til å innse dette.
Også et flertall av jødene i Israel ønsker at palestinerne skal få
sin egen stat. Det er flere grunner, den viktigste er kanskje at de ikke
vil la sine barn eller barnebarn risikere å bli en diskriminert
minoritet under et muslimsk flertall. Israelerne har som betingelse for
en palestinsk stat at den må leve i fred, slik FN-resolusjon 242 også
fastslår. Så lenge det ikke kommer noen signaler om at palestinerne er
villig til å gå med på dette, og israelerne erfarer at Vestens press
ensidig legges på dem, forbeholder de seg retten til å fortsette å bygge
nye hjem for sine unge familier.
print
