MED ISRAEL FOR FRED

MED ISRAEL FOR FRED (MIFF) » kirken og israel » Paven med bønn om fred i Det hellige land

Pave Frans legger bønnelapp i Klagemuren under sitt besøk i Det hellige land. (Foto: GPO.)

Paven med bønn om fred i Det hellige land

Da Pave Frans besøkte Det hellige land, tok han til orde for at kristne, muslimer og jøder bør arbeide sammen for fred og rettferdighet. At han la ned krans på graven til ”zionismens far”, blir tolket som en symbolsk støtteerklæring til Israel som jødisk stat.

Av Odd Myrland
Publisert: 27.05.2014, kl. 5:09 pm
Oppdatert: 28.05.2014 kl. 8:48 am

print

Pave Frans begynte besøket i Midtøsten lørdag 24. mai på flyplassen i Amman i Jordan. Blant postene på programmet i Jordan var å besøke stedet hvor Jesus ble døpt, og å treffe syriske flyktninger. Han tok sterkt til orde for å stanse blodbadet der.
Søndag morgen dro paven til Vestbredden, nærmere bestemt Betlehem, som tradisjonelt har vært en by med kristent flertall, men som nå har et stort flertall av muslimer. Der møtte han politiske og religiøse ledere. Han møtte også barn fra tre flyktningleirer. De palestinske myndighetene sørget for at han fikk se “muren” (den israelske sikkerhetsbarrieren) på nært hold.
Søndag kl. 16.30 dro han fra Betlehem. Resten av dagen gikk for det meste til møter med patriarken av Konstantinopel og andre kirkeledere.
Mandag hadde han først et møte med stormuftien av Jerusalem og besøk på Tempelplassen. Han besøkte deretter Vestmuren (Klagemuren) og la en lapp med en bønn inn i muren. Han nedla kranser på minnesmerket for terrorofre på Herzl-fjellet i Jerusalem, og på graven til Theodor Herzl, som regnes som zionismens far. (Zionismen er den tanken at jødene har rett til å ha en stat i fedrenes land hvor de er i flertall og kan styre seg selv.) Han var på Yad Vashem, minnesmerket over Holocaust. Han hadde en forholdsvis lang samtale med president Shimon Peres og en kortere med statsminister Benjamin Netanyahu. Og ellers var han mest sammen med religiøse ledere og troende kristne. Han reiste tilbake til Roma mandag kveld.

Hva ville paven oppnå?
Blant det som nok var viktig for paven, var å vise medfølelse med lidelsene til både jøder, palestinere og andre i området (særlig syrere).
Han gikk inn for en fred som alle kan leve med. Han oppfordret muslimer, kristne og jøder til å arbeide sammen for rettferdighet og fred.
Mange israelere oppfattet kransen på Herzls grav som en støtte til Israel som en jødisk stat. Palestinerne nekter å godta dette, de forlanger ”rett til å vende tilbake”.
En viktig faktor for paven var kristen enhet. Han hadde mange møter med kristne ledere og andre kristne av ulike slag.
En viktig faktor var rimeligvis å styrke og oppmuntre de kristne til å holde ut under forfølgelse fra den muslimske majoriteten i ulike arabiske land. Han måtte gi palestinerne så mye støtte at det ikke gjorde vondt verre for kristne arabere, men heller bedret deres situasjon.

Hva Netanyahu sa
Netanyahu kommenterte “muren” (sikkerhetsbarrieren), siden paven hadde bedt en kort bønn der, på et sted hvor det på “muren” var skrevet: “Betlehem ser ut som Warszawa-ghettoen.”
Netanyahu sa at barrieren har reddet tusener av liv [fordi den forhindrer de fleste planlagte terrorangrep]. Han sa også at hvis oppfordringen til vold og terror mot Israel slutter, vil ikke Israel ha behov for sikkerhetsbarrieren og andre sikkerhetstiltak.
- Jeg lengter etter den dagen når din [pavens] oppfordring til å anerkjenne staten Israel og jødenes rett til en egen stat hvor de kan bo i fred og trygghet vil bli godtatt av naboene, sa han.
Han sa at Israel tar vare på kirkene på steder som Jerusalem og Nasaret. I Israel er de kristnes rettigheter beskyttet. I Israel finnes det religiøs toleranse. Roten til konflikten er at palestinerne ikke anerkjenner jødenes rett til en egen stat. Når de anerkjenner Israel som jødenes hjemland, vil konflikten ta slutt.
Netanyahu fortalte om en rapport som var vist på Kanal 10, om palestinske barn i Jenin, som ligger på Vestbredden. Barna holdt opp lekevåpen og sa at de ønsket å dø, slik at Israel også ville dø. Han påpekte at hatpropagandaen i de palestinske områdene også smitter også på Europa. Et resultat var angrepet i Brussel mot et jødisk museum på lørdag (dagen paven ankom Det hellige land), hvor fire mennesker ble drept.

Israels sikkerhet

Statsminister Netanyahu ga pave Franscis en nødvendig leksjon om Israels sikkerhet
The Jerusalem Post 2014.05.27

Dagen etter at pave Francis hadde besøkt Samaria og Judea, hvor han stoppet opp og ba ved grenseskillet, ga Israels statsminister Benjamin Netanyahu ham en leksjon om Israels sikkerhetstiltak mot terror


Statsminister Benjamin Netanyahu (t.v.) sammen med pave Francis og hans adjutant

«Sikkerhetsbarrieren redder liv og er et nødvvendig vern for jødene mot antiisraelske angrep,» sa statsministeren til paven. Israel ville ikke trenge sikkerhetsbarrieren, hvis oppvigleri og terrorisme stoppet opp, « la statsminister Binyamin Netanyahu til, da han møtte pave Francis på mandag i starten av møtet ved Notre Dame Center i Jerusalem.

«Sikkerhetssperren som ble bygget for ti år siden har reddet tusenvis av jødiske liv. Den er oppført for det meste av ståltrådgjerde og noen korte strekninger av betong der beskytningen inn over Israel var voldsom. Barrieren er følgelig Israels svar på selvmordsbombernes angrep,» sa Netanyahu til paven. Netanyahu brukte en del av samtalen med å orientere om sikkerhetsgjerdet i og med at paven hadde bedt om en slik orientering.

For å hjelpe paven til bedre å forstå nødvendigheten av sikkerhetsbarrieren, brakte Netanyahu pave Francis med seg til minnesmerket for terrorofrene på den militære del av Herzls kirkegård i Jerusalem. Her fikk paven se støttene til de mange hundre isralske soldater som var drept av terrorister." Hvis oppvigleri og terrorisme mot Israel ville stoppe, ville Israel ikke trenge de tiltak som er truffet, for eksempel byggingen av sikkerhetsbarrieren," sa Netanyahu.

"Jeg lengter etter den dagen da samtalen om å anerkjenne staten Israel og jødenes rett til en egen stat, slik at vi kan leve i fred og sikkerhet, og at vi kan bli akseptert av våre naboer," fortsatte Netanyahu.

Hele nyheten ka du lese på engelsk på linken:

http://www.jpost.com/Diplomacy-and-Politics/Netanyahu-Security-barrier-saves-lives-anti-Israeli-incitement-makes-it-necessary-354388

Bytter?

Odin byttet med Buddha?

 















KOMMENTAR: Da Norge offisielt ble et kristent land i 1024, kvittet vi oss med de gamle avgudene, og statuene og husgudene som representerte dem, ble knust. I tusen år satte vi pris på at Norge var et kristent land.

Men nå har det skjedd drastiske endringer. Grunnloven ble avkristnet i 2012, og kanskje verst av alt, har styresmaktene rasert kristendomsfaget.

Tidligere kunne elever som ikke skulle ha kristendomsundervisning, fritas. Dette fungerte godt for alle parter. Men i 1997 ble KRL-faget innført etter et kompromiss i Stortinget. Og statsminister Kjell Magne Bondevik var stolt:
 
– Kristne barn som studerer Koranen, muslimske barn som pugger Fadervår og human-etiske barn som lærer om Buddha, blir ikke morgendagens fanatikere og terrorister, sa Bondevik til NRK.

Nå skulle det undervises i alle religioner, og fritaksretten ble derfor fjernet. Dette førte til at ateistene følte seg diskriminert, siden det var overvekt av kristendom, og KRL-faget ble klaget inn for Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i Strasbourg. 

Menneskerettsdomstolen fastslo i 2007 at KRL-faget ikke i tilstrekkelig grad tok hensyn til foreldrenes religiøse og filosofiske overbevisning.
I stedet for å gå tilbake til det gamle kristendomsfaget, med fritaksrett, bestemte regjeringen da å avkristne faget ytterligere, for å tilfredsstille foreldre og Strasbourg. Dermed sakket kristendommen enda mer akterut, og vi fikk RLE. Kristendommen ble rørt sammen i en saus med hinduisme, buddhisme, ateisme, naturreligioner og islam. Alt var like godt.

Men så, i år, er K-en igjen kommet inn igjen, og det heter KRLE. For etter stortingsvalget i fjor, kom det inn som en del av regjeringsplattformen at det skal være 55% kristendom. «Hurra!» tenkte mange kristne. Men hva vil dette egentlig si?
 
Sannheten er at faget fremdeles er en eneste muggen røre av synkretisme (religionsblanding). 

Det er selve illusjonen om å undervise i religion på en «objektiv, kristisk og pluralistisk måte», som er problemet. Faget har ingen klare retningslinjer, og i praksis er det opp til den enkelte lærer hvordan faget blir presentert. Resultatet er at barna blir forvirret og til dels utsatt for overtramp av kreative lærere med ulik religiøs oppfatning.

På en barneskole i Hordaland var det nylig et grelt eksempel på dette. Da elevene kom inn til KRLE-timen hadde læreren tegnet en svær Buddha-figur på tavlen. Elevene fikk så vite at klasserommet nå var et tempel, og de måtte derfor ta av seg på beina. De fikk så beskjed om å bøye seg tre ganger for Buddha med hendene ærbødig mot hverandre på brystet, slik gode buddhister gjør det.

Læreren sa så at hun hadde hørt at det var kristne som ikke syntes noe om å delta i slike øvelser, men det var ingen fare, nå skulle de bare besøke dette. Så fikk elevene beskjed om å legge seg på gulvet og lukke øynene, tømme hodet og forestille seg en skinnende diamant som blendet dem. Og de ble liggende lenge å meditere, mens læreren gikk rundt på gulvet og snakket sakte for å hjelpe elevene inn i meditasjonen.

Etter seansen var det mange av elevene som var begeistret over den buddhistiske seremonien, men det var også flere som syntes det var svært ubehagelig.
 
- Neste gang, sa læreren, – kan jeg ta med meg Buddha-statuen min.
 
Det hjelper ikke mye med 55% kristendomsundervisning hvis de resterende 45% skal brukes til å be til avguder. 

Vi skaper ikke tolerante og modne mennesker, vi skaper new agere og forvirrede sjeler, som ikke kjenner sin egen religion en gang. Er det virkelig dette vi ønsker for den oppvoksende generasjon?

 
22.05.2014 14:40

Verst blant arabere

Verst blant arabere, minst i Laos


 
Den jødiske organisasjonen Anti Defamation League (ADL), som arbeider på verdensbasis for å bekjempe ikke bare antisemittisme, men rasisme og trakassering generelt, presenterte nylig en rapport som slår fast at fremfor alt er antisemittismen verre i den arabiske delen av verden enn noen andre steder.

Å gjengi hele rapporten ville være svært komplisert, men vi skal i det følgende forsøke å gjengi det sentrale i rapporten. Bildet viser hvordan antisemittismen tiltar over hele verden.
I de arabiske landene i Midtøsten ligger prosentandelen fra et laveste punkt på 74 prosent blant saudi-araberne og opp imot 93 prosent blant palestina-araberne, som altså representerer det sterkeste jødehatet i verden.

Det er også interessant at de arabiske landene som regnes for å være mest moderate og vennligstilte til jødene og den jødiske staten, havner ganske høyt på statistikken. De Forente Arabiske Emirater (UAE) og Marokko, som generelt sett regnes for å være svært liberale, «scorer» 80 prosent på antisemittisme, og at Tunisia som nå har åpnet for at jøder kan dra på pilgrimsferd til landet, når 86 prosent.

Blant de ikke-arabiske landene som hater jødene mest i verden, scorer Tyrkia og Hellas begge 69 prosent, mens Malaysia får 61 prosent. Armenia, det første landet som historisk sett omfavnet kristendommen som riksreligion, får 58 prosent - og går dermed forbi den islamske republikken Iran (56 prosent).

Det landet som gjenspeiler minst antisemittisme er Laos, som bare viser 0,2 prosent. USA har 9 prosent.
 
«Dypt infisert»
Totalt viser 26 prosent av de landene som ble gransket å være «dypt infisert med antisemittiske holdninger», skriver ADL. Totalt har 53 100 voksne i 102 land og områder deltatt i meningsundersøkelsen.

Deltakerne svarte på elleve spørsmål basert på eldgamle stereotypiske spørsmål om jøder, jøders makt, lojalitet, penger og oppførsel. De som svarte bekreftende på seks eller flere negative spørsmål om jøder, blir ansett for å ha antisemittiske holdninger.
 
Ikke hørt om holocaust
Undersøkelsen avdekket at bare 54 prosent av dem som ble spurt hadde hørt om holocaust. Det ble også slått fast at 41 prosent av de spurte aksepterte som sant at «jøder er mer lojale til Israel enn de landene de bor i.» I tillegg uttrykte 35 prosent at det sannsynligvis var sant at «jøder har for stor makt i forretningsverdenen».
 
Aldri møtt jøder
Imidlertid avslørte undersøkelsen også at 74 prosent av deltakerne i undersøkelsen aldri har møtt en jøde, og at av disse var det likevel 25 prosent som næret antisemittiske holdninger.
Israel var ikke med i undersøkelsen, og det var ikke, såvidt Norge IDAG kunne se, nevnt noe tall for Norge, selv om andre undersøkelser viser at antisemittismen også tiltar tydelig her til lands.
 

Foto: Berit Roald / SCANPIX
Lars-Toralf Storstrand
21.05.2014 11:27

Nederlandske kristne

Nederlandske kristne hjelper utsatte israelske unge jenter
Israel today 2014.05.18

Den proisraelske nederlandske organisasjonen Kristne for Israel presenterte denne uken en mobilsalgvan tll bruk for utsatte israelske unge jenter


Eden Residential Treatment Center på Kibbutz Carmia i det sørlige Israel

De israelske jentene det her gjelder er innrullert i Eden Association rehabiliteringsprogram.

Varebilen vil være midtpunktet i et nytt prosjekt kalt «Vafelina», et ord som kommer fra den hebraiske formen av ordet «vaffel." Jentene som er involvert i dette programmet får opplæring i å kjøre og bruke en selvdrevet virksomhet. Senteret vil hele tiden gi støtte og hjelp til de jenter som er med i prosjektet.

Varebilen vil operere innenfor Eden Residential Treatment Center på Kibbutz Carmia i det sørlige Israel. «Vafelinajentene» vil selge nederlandske sirupsvafler, kaker, iskrem, kaffe og brus.

Den nederlandske kristne proisraelske orgnisasjonen uttaler om sitt tiltak: "Det verktøy og de ferdigheter som jentene får ved vårt tiltak, vil gi dem et betydelig styrket selvbilde samt bedre deres muligheter til fremtidig integrasjon i det israelske arbeidsmarkedet."

Ruud van Ginkel, som ledet en delegasjon fra Kristne for Israels business plattform sa ved donasjonsseremonien: "Jentene i Eden er en del av Bibelens profetier om gjenopprettelsen av staten Israel. Dere er det utvalgte folk som idag lever i det lovede land. Vi kristne er sammenføyet med deret av den samme Herre. Kristne over hele verden ber for dere.

Vår organisasjon ser det derfor som et privilegium å være her i Israel og oppleve, at Eden Residential Treatment Center gir dere forsømte og misbrukte unge jenter en ny start i livet. Vi håper og ber om at dere kommer til å innse at dere er verdifulle, og at dette prosjektet vil hjelpe dere til å bli gode medlemmer av det israelske samfunnet.»

Voldsomt regnvær

Voldsomt regnvær over hele Israel fra onsdag
JerusalemOnline 2014.05.09
Store nedbørsmengder har falt i Israel siden onsdag kveld over hele landet. 25 millimeter regn er landsgjennomsnittet


Fra flommen i Eilat

Uværet som rammet Israel på torsdag har forårsaket oversvømmelser og skader i hele landet.

Kraftig regnvær som har falt siden onsdag kveld har forårsaket flom i Aravadalen og Judeaørkenen og har flere steder dekket gatene.

I Eilat var det flom opplyser pressetalsmannen for politiet der til Channel 2 News.

I Midt-Israel forårsaket regnskyllet trafikkork og store skader på veier og trafikklys.

Meterologisk institutt i Israel kunne fortelle at igår var den mest regnfulle dagen i Israels historie med et landsgjennomsnitt på 25 millimeter regn.

Ultraortodokse

Sterk økning i antall ultraortodokse som verver seg til hæren
 
Ordet og Israel, Danmark 2014.05.08

En av fjorårets mest politiske problemer i Israel har vært spørsmålet om ultraortodokse jøders plikt til å tjenestegjøre i hæren


Ortodokse haredimjøder i militærtjeneste i Jordandalen

Tvisten endte med at antall ultraortodokse vernepliktige økte det siste året. Det har medført at de ultraortodokse ledere har reagert med sinne. Men tall fra IDF - hæren - viser at i de siste seks årene har det vært en markant økning i antall ultraortodokse som har gått inn i hæren.

I 2008 var tallet 288, i 2011 hadde dette steget til 1282. I 2013 vervet 1858 unge ultraortodokse seg til militærtjeneste i IDF.

Det er en veldig stor økning i løpet av de siste årene. Økningen er kanskje relatert til den generelle tendensen til noen ultraortodokse, til tross for at deres rabbinere ikke ville at de skulle bli mer integrert i det israelske samfunnet.

En bredere utdanning i hæren samt tilgang til Internett gjør at de ultraortodokse trekkes mot militærtjeneste, selv om noen rabbinere kjemper hardt mot.

Men det er fortsatt store forskjeller hos de ultraortodokse og blant sekulære israelere og vanlige ortodokse. Av sistnevnte tar nesten alle sin tjeneste i hærer.

På slutten av 2013 og begynnelsen av 2014 har det vært en svak nedgang i antall ultraortodokse, som har gått inn i hæren. Det har trolig sammenheng med den intense kampen mot militærtjeneste, som har kommet fra deres ledere.

Mitt liv som Kristen

Vitnesbyrd

Mitt liv som kristen.

Ole Ljungberg

Jo da jeg ble født i juni 1958, litt for tidlig mellom Trondheim og Oslo, så jeg er født i Oslo og døpt i Porsgrunn, det at jeg ble født for tidlig resulterte i at jeg fikk en medfødt hjerneskade, og en hofteskade ble oppdaget før jeg begynte på barneskolen, I ettertid fikk jeg vite at jeg også hadde en vannsyste som var medfødt.

Min mor forteller at jeg gikk og løp før jeg ble ett år, da jeg ble tre år fikk jeg mine krykker, men de ble fratatt da det ble oppdaget at jeg brukte dem som slagvåpen på mine søsken, vi er en flokk på fem. Min mor mente at det var bedre og bli gæren i hoften, enn i hodet!!!.

Da min mor la seg, var hun meget sliten i bena, men hun hadde ledd mye. Mine foreldre leste mye for oss, da vi var små.

Da jeg ble tre år lå jeg på Kronprinsesse Marthas Institutt for hofteskaden, der hilste Faradiba på alle barna, på barneavdelingen. Thoris var der også, da jeg hadde en onkel der, med gratis is en gang i uken

Min barndom i Oslo var fylt med Nordmarka sommer som vinter, og kjærlighet og lek slik en gutt skal ha, langrenn, i Nordmarka og slalåm i Rødkleiva, om sommeren tok fatter´n oss med på turer i skog og mark, og mange flotte somre på Skåtøy utenfor Kragerø.

Skolen begynte og jeg gikk mine to første år på Slemdal skole i Oslo, videre gikk jeg

tredje til og med åttende klasse på Huseby, i en hjelpeklasse p.g.a. hjerneskaden. En kan vel si at det var på Huseby skole det skjedde, at gjennom en klassevenninne møtte jeg Jesus for første gang, og gjennom Jesus kom jeg til Gud og ble frelst den gang gjennom Teen Sing som 12 åring.

Niende klasse, synes jeg ikke var noe, vi hadde flyttet til Elverum og der var det et tøft miljø. Min mor tok lærerutdannelse der, jeg konfirmerte meg der, etter overbevisning om at dette var riktig og gjøre, videre gikk jeg på Viken folkehøyskole i Gjøvik, før vi igjen flyttet til Kyrkjebø i Sogn og Fjordane der min mor fikk seg jobb som lærerinne.

Vi flyttet en del rundt egentlig på et lite område mellom Vadheim og Høyanger, jeg fikk min ungdom der på godt og vondt, jeg fikk ingen kristne venner der, tiden gikk og jeg falt fra, men av og til kom det noen linjer opp som fikk meg til å tenke: ”Halleluja min sjel er fri, min trellestand er nå forbi, på land og hav min sak er klar, hvor Jesus er jeg himlen har” han var med meg hele tiden, selv om jeg falt fra.

Militæret kom, Madla i seks uker. Haakons Vern i Bergen i tre mnd, og resten av tiden ble avtjent på Trondenes fort i Harstad, detta var tungt, men jeg prøvde og dimmitere med hjerneskaden som grunnlag, men de sendte meg til prøver, og det viste seg at skaden hadde grodd, og jeg ble så glad at jeg glemte å dimmitere.

Etter militæret begynte jeg og jobbe som snekker og holdt på med det et par år, før jeg begynte på ÅSV som det het den gangen, aluminiumsverket i Høyanger, og mens jeg jobbet der skjedde det store. Gjennom bladet Romantikk fant jeg den store kjærligheten, så hvis noen spør meg hvor jeg var da Oddvar Brå brakk staven, så vet jeg det, jeg var på vei til Skien 28.2.1982.

Så ble jeg gift i Gjerpen kirke den 09.11.85. Vi har vært igjennom mangt begge to, men jeg er en lykkelig mann, verdens lykkeligste mann, men selvfølgelig ingen kommer vel unna problemer på en eller annen måte gjennom livet, vi har prøvet og feilet som alle andre. Vi bodde i en liten leielighet på 39 kvadrat i 13 år, etter det flyttet vi til Eidanger, og der bor vi fortsatt.

Jeg jobber nå ved ahlsell A/S i Porsgrunn, tideligere Stavanger Rørhandel A/S, hvor jeg trives meget bra, der har jeg snart jobbet i 11 år.

Etter et par år på jobben, første nyttårsdag, ble jeg sendt til Sykehuset med store magesmerter, det viste seg, at den medfødte systen som jeg hadde fått ved fødselen ville ut, så jeg ble operert, en ufarlig vannsyste, et ribbein og en nyre måtte ut, til sammen 7,5kg, et par dager etter operasjonen, var det inn på intensiven i Skien, der jeg hyperventilerte i tre døgn, jeg hadde fått blodpropp på begge lungene, og på det verst tenkelige stedet på lungene, hadde jeg kommet et par timer senere hadde ikke livet kunne blitt reddet, til sammen lå jeg på sykehuset i ca 4mnd, og min kone har støttet meg hele veien, uten henne vet jeg ikke hva jeg skulle ha gjort

Faren min døde i en voldsom bilulykke for ca. 15 år siden ved Sande utenfor Drammen, dette tok jeg meget tungt, da vi hadde kranglet dagen i forveien, og skulle egentlig vært med på turen, og reiste hjem ganske sint, visste ikke da hvor mye dette ville plage meg, med vonde drømmer, og slike ting. I dag har jeg bedt for dette og jeg har tilgitt ham for det som skjedde og har fred i mitt hjerte. Min kone Bjørg har hjulpet meg mye i sorgen, hun har et godt hjerte.

For ca tre år siden fant min kone Bjørg veien til Gud gjennom Jesus, halleluja dette ble et vendepunkt i livet vårt, hun fikk et bedre liv gjennom Gud, hun var i to forskjellige menigheter før hun havnet på Evangeliehuset i Porsgrunn, etter hvert fikk hun flere og flere venner der, og jeg fikk etter hvert del i det, og til slutt kalte Gud på meg, og jeg tok imot med et åpent hjerte, for sikkerhets skyld bad jeg og Bjørg frelsesbønnen sammen, halleluja jeg var kommet hjem igjen til Gud min rette far, og i tillegg følte jeg meg heldig, så mange herlige venner jeg har fått. Min kone spesielt og alle de nye vennene mine har hjulpet meg dit jeg er i dag.

Jeg bestemte meg for og melde meg inn i Evangeliehuset, og tok kontakt med Trond Moi, meldte meg ut av statskirken, og den 19.11.2006, ble jeg døpt i Evangeliehuset, etter å ha blitt døpt spilte de sangen

”Halleluja min sjel er fri, min trellestand er nå forbi, på land og hav min sak er klar, hvor Jesus er jeg himlen har” jeg ble så rørt at det kom noen tårer, og jeg kjente at Jesus tok på mitt hjerte, og jeg ble fylt av fred.

Jeg startet på et Alfakurs i regi av Evangeliehuset, og ble bedre kjent med venner og ledere, alfakurset har gitt meg meget, og stor innsikt, og en meget rik Alfaweekend i Hjartdal har gitt meg mye, som har festet seg i hjertet mitt, så jeg kan virkelig anbefale et Alfakurs til alle, skal begynne på et nytt til høsten det er helt sikkert, jeg går nå i en cellegruppe to ganger i måneden, en videreføring av alfakurset.

Så jeg vil si til ledere og kursledere at Gud og Jesus virker i dag, de leger, hører bønner, og er blant oss, er med oss hele tiden. Hadde jeg ikke hatt Gud og Jesus ved min side, er jeg sikker på at jeg ikke hadde levd i dag.

Ole Ljungberg

Eidsvollsfedrene

Eidsvollsfedrene stengte jødene ute med fullt overlegg i 1814
Vårt Land 2014.05.02

– Den viktigste lærdommen vi kan trekke er kanskje at kilden til det beste i oss – som individer og som folk – kan ligge svært nær kilden til det verste, sier Håkon Harket etter seks års arbeid med å finne ut hvorfor Eidsvollsmennene vedtok en paragraf som stengte jødene ute


Artikkelforfatteren Håkon Harket

"De 112 Eidsvollsfedre visste hva de gjorde, da de vedtok å stenge jøder ute fra Norge. Det var slett ikke noe arbeidsuhell," sier Håkon Harket.

Jødeparagrafen
Grunnlovens paragraf 2 vedtatt på Eidsvoll i 1814 er blitt hetende jødeparagrafen.
«Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»
I 1842 lykkes Henrik Wergeland med å få Stortinget til å behandle en opphevelse av paragrafen.
Et flertall stemte for å fjerne det, men med 51 mot 43 stemmer var ikke flertallet stort nok til å endre Grunnloven.
Ved fjerde gangs behandling ble endringen vedtatt i 1851.

Idéhistoriker og forlegger Harket har de siste seks årene saumfart arkivene og konkluderer med at vår jødeparagraf ble vedtatt med vitende og vilje. Nicolai Wergeland hadde med seg et utkast til jødeparagrafen til Eidsvoll: «Ingen Person af den jødiske Troesbekjendelse må komme indenfor Norges Grændser, langt mindre bosette sig der.»

Med forsett. Harket har villet finne ut hvordan en av verdens mest liberale grunnlover kunne inneholde en paragraf som stenger et folk ute. Hva ble sagt? Hvem sa det? Og hvor hadde de sine tanker fra?

Blant de femten som satt i konstitusjonskomiteen var det fire teologer, seks jurister, tre offiserer, én kammerherre og én professor i gresk. Ingen av dem var bønder.

– Den antisemittiske jødeparagrafen ble ikke til ved et arbeidsuhell. Grunnlovens paragraf 2 ble forfattet av våre aller mest opplyste menn, sier Harket.

Dekkoperasjon. Med boken ­Paragrafen gjendriver han myter og usannheter. Han går i rette ikke bare med Nicolai Wergeland, men også med sønnen Henrik. Da 17. mai-feiringens far nær 30 år senere kjempet for å få jødeparagrafen opphevet, etterlot han seg samtidig et feilaktig inntrykk av hvordan paragrafen kom til.

– Henrik Wergeland hadde så å si vokst opp med primærkildene, men det forblir et faktum at jødeparagrafens tyngste motstander forble taus når han ville gi ettertiden en troverdig forklaring på hvordan paragrafen hadde kunne oppstå, sier Harket.

Han underslo ikke at faren Nicolai og hans egen sjef Georg Sverdrup spilte en rolle, men etterlot likevel inntrykk av at det var den uopplyste bonde som hindret jødene adgang til riket.

Opplyst kjellermørke. Debatten om jøders borgerrett var blitt ført siden 1780-tallet. Riksforsamlingens fremste medlemmer kjente dette internasjonale ordskiftet svært godt. Debatten bidro til at de rundt 2.400 danske jødene fikk sitt borgerlige fribrev 29. mars få uker før jøder ble nektet adgang til riket i den norske grunnloven.

– Man kan godt si at tankegodset bak jødeparagrafen er hentet fra det europeiske kjellermørke, men det er i så fall opplysningstidens kjellermørke, sier Harket.

Grunnlovens far, sorenskriver Christian Magnus Falsen, argumenterte politisk: «Fordi jøden aldri kan bli god borger av noen stat hvor ikke jøder regjerer.» Han fikk følge av Nicolai Wergeland: «Fordi en sann jøde aldri kan bli en god borger.» Georg Sverdrup advarte mot at jødene ville bli «en stat i staten».

– Hvor mye av argumentasjonen er kirkelig tankegods?

– Det kirkelige og det sekulære tankegodset er et stykke på vei overlappende. Prestene i riksforsamlingen spilte en viktig rolle på begge sider i debatten. Men argumentasjonen var politisk. Bergenbiskopen Johan Nordahl Brun kunne ha utgjort en forskjell, han var kjent som en sann venn av det jødiske folk, men han var ikke på Eidsvoll. Det er opplysningstidens tanke­gods som fører ordet, også blant prestene. Jeg har ikke funnet noen direkte referanser til Luthers vanvittige jødehat i materialet fra Eidsvoll. Voltaire, Michaelis, Kant, Fichte og Buchholz hadde derimot en påviselig direkte innflytelse på ­tankegodset.

Også vi. Harket understreker at han ikke ser ned på eidsvollsmennene.

– Jeg er snarere slått av deres vide orientering. Det som slår meg er deres arroganse, og at de på samme tid kan være så opplyste og likevel så blinde, sier han.

Det mener han det er all grunn til å tenke gjennom også i dag. Det er ikke alltid de sprenglærde dydsmønstrene som har den beste dømmekraften. Han understreker at hva de tenkte og vedtok ikke gjør eidsvollsfedrene ansvarlige for et folkemord som fant sted 130 år senere, men at det heller ikke kan gjelde andre regler for norsk historieskrivning enn for tysk. De tekster de støttet seg til er blant antisemittismens klassikere. Vårt ansvar er å konfrontere, snarere enn å underslå, de ideene som motiverte paragrafen, sier han.

Uutforsket. Selv om paragrafen inntar en sentral plass i hva vi tror vi vet om 1814, har den langt på vei vært et uutforsket felt, påpeker Harket. Han er den første som har gjort en grundig lesning av Falsens håndskrift om Moses og Hebreerne, men også hans universalhistoriske notater i mange bind har fått ligget nesten urørte.

– Hvorfor er det ikke forsket på, tror du?

– Jeg vet ikke, men det er påfallende at en så sentral del av vår historie er lite forsket på ettersom et rikt materiale har vært tilgjengelig hele tiden.

Det var i arbeid med boken Jødehatet (2005) det ble klart for Harket at realhistorien om grunnlovens jødeparagraf ikke var skrevet. Den gang antydet han at det må ha dreid seg om overleverte fordommer fra den religiøse tradisjonen kombinert med lesefrukter fra den nyere antisemittiske litteraturen.

Lesefrukter. Han minner om at den franske opplysningsfilosofen Voltaire på den ene side er kilde til den allmenne toleranse og på den andre til forakten for jødedommen. I Falsens håndskrifter har Harket møtt en leser som er dypt engasjert og bredt orientert langt utover det nordiske.

– Han hadde omfattende kjennskap til særlig tyske, franske og latinske originalskrifter. Han leser ikke bare «de store, udenlandske forfattere», men også deres kilder – de antikke profanskribentene som opplysningens diktere, dramatikere, historikere, filosofer og teologer i siste halvdel av 1700-tallet tilla så stor vekt. Falsen er fullt på høyde med tidens brennende spørsmål i Europa, påviser Harket.

Stor enighet. I selve debatten sa Falsen lite. Først i en fotnote som skriver seg fra 1817 tilkjenne­gir han sitt syn slik at det ikke er rom for tvil: «Jøden tænker aldeles ikke paa Arbejde; hele Dagen ligger han paa Luur, om han kan fravinde nogen en Fordeel»

– Tok ingen til orde mot paragrafen?

– Grev Wedel Jarlsberg var en av de få som i noen grad talte jødenes sak. Juristen og fruktbonden Arnoldus Koren fra ­Ullensvik krevde full trosfrihet, men berører ikke jødespørsmålet spesielt. Hans innlegg var blant forsamlingens mest liberale, men kom fra dens minst ansette medlem. Koren ble kalt både en gjøgler og en narr. Og det virker ikke som han deltok i debatten utover å lese sine strøtanker høyt for forsamlingen. Prost Peter Hount er referert på ønsket om å sikre unntak fra et generelt forbud for spesielt ressurssterke jøder.

– Opplysningsteologen og prosten Hans Midelfart skal ha understreket det inhumane og intolerante i å utelukke en stor gruppe medmennesker på grunn av trosforskjeller. Midelfart var den som virkelig kjempet en kamp. Nicolai Wergeland mente at «Israeliterne, som havde hele Jorden til Fædreland, kunne gjerne lade os beholde for os selv denne Afkrog paa Kloden.» Hount påpekte konsekvensen av en slik tankegang: «Dersom enhver Stat vilde følge en saa uliberal Grundsætning, vilde Jøderne blive fortrængte af Jorden.» Det gjør så Nicolai Wergeland til sitt eget argument i 1842, sier Harket.

Også andre. Hvor unik var jødeparagrafen i samtidens grunnlover? De franske jødene ble i konstitusjonen fra 1791 for første gang behandlet som likeverdige borgere. I den amerikanske grunnloven er det religiøse frihetsprinsipp selve fundamentet for kravene om menneskerettigheter. Den spanske Cádiz-konstitusjonen fra 1812 skiller seg ut med å videreføre landets tradisjon for religiøs tvang, men deres lov rettet seg ikke mot jøder spesielt, men mot alle annerledes troende.

Forut for sin tid. I 1821 gis alle Bremens jøder reisepass. Ingen nye skal få adgang. Sett i et europeisk samtidsperspektiv gir det vel så god mening å si at den norske grunnlovsparagrafen var forut for sin tid, som at den var en etterglemt sten, sier Harket.