Regjeringsskifte

Er en stemme på KrF og V fortsatt en reell stemme for regjeringsskifte

Svaret på dette spørsmålet er igjen uklart – etter at vi synes det har vært ganske klart en stund. Vi er bekymret over en overraskende felles uttalelse fra KrFs leder Knut Arild Hareide og Venstres leder Trine Skei Grande rett før valget, om «front mot Frp».

Uttalelsen i Dagsavisen og Dagen kan tolkes som om de to partier vil danne felles front mot en regjering etter valget der Frp er med. Prøver de nå det samme mindre enn tre uker før valget, som de prøvde ved de to siste valgene?

Og er de ikke klar over at det bidro til at den borgerlige siden tapte med knapp margin- til tross for et flertall borgerlige stemmer begge ganger? Hvorfor må vi spørre slik?
 
To lover i norsk politikk
Jo, fordi i norsk politikk synes to lover trygt etablert.
Den første er lex Aarebrot. Den sier at de som kan stille på beina et troverdig regjeringsalternativ, for å overta styringen av landet, kan få fire prosentpoeng ekstra oppslutning av velgerne.

Med Venstres og KrFs ny anti-Frp–front risikerer vi at velgerne igjen føler at et slikt troverdig regjeringsalternativ er rokket.
Utspillet kom rett etter at en gallup viste Høyre ned med fem prosentpoeng. Det blå-blå flertallet, av Høyre og Frp, var borte, for første gang på lenge. Politikk kan ikke bare baseres på stabile solskinnsdager. Det mest sannsynlige hele tiden har vært at det ikke blir borgerlig flertall uten Venstre og KrF. Og de to sentrumspartiene skaper igjen usikkerhet om sin vilje til å bidra til en borgerlig regjering – der også Frp inngår som et parti som er større enn Venstre og KrF til sammen. Vi skulle tro de tok ordre fra Arne Strand i Dagsavisen.
Den andre loven for velgerbevegelsen i norsk poltikk, har vi kalt Lahlums lov. Historikeren Hans Olav Lahlum viste i en kronikk at velgerne i 100 år har søkt flertallsalternativer og flytter stemmer for å gjøre det mulig.
Det kan virke som om Venstre- og KrF-lederne har gitt velgerne jobben med å flytte enda mer stemmer de tre ukene som er igjen.
 
Tvinges velgerne til å flytte stemmer – for eksempel til De Kristne?
Men tiden kan være for kort til å sikre borgerlig seier hvis Venstre og KrF virkelig begynner å rote med velgernes tro og tillit til at det kan etableres et borgerlig regjeringsalternativ med Frp – uten så mye bråk i starten at regjeringen blir skadeskutt. Vi vil ikke undervurdere faremomentet.

Det vi alle vet hele tiden, er at AP og partiets allianse med LO, som blir tettere og tettere, har sin store tid de tre siste ukene før et valg. Som før ser de nå en begynnende valgvind. Stoltenberg kan gå forbi Erna Solberg i popularitet som statsministerkandidat, viser målingene. Og Ap er igjen på noen målinger Norges største parti, i stedet for Høyre.
Får de vind i seilene kan de igjen kjøre det tradisjonelle valgkortet om borgerlig rot. Det gjorde at de vant med knappest mulig margin – og et flertall av stemmer på borgerlig side –ved de to siste stortingsvalgene. Vi kan ikke se bort fra store endringer på slutten av valgkampen. Vi håper ikke det skjer. Men spenningen er øket.

Arbeiderpartiet er det eneste parti som virkelig kan valgkamp. Deres strategi bygger på at dersom så og så mange av egne hjemmesittere kan mobiliseres for å gå til valgurnene, og noe over 50 prosent av LO-medlemmene, så viser utregninger Ap-seier igjen.
 
Hvordan sentrum bidro til to tapte stortingsvalg
Det kan virke som om to sentrumsledere gir dem drahjelp slik som ved to tidligere valg. De forstår det kanskje ikke. Men slik er det. Vi har forklart hvordan det skjer. Dette lar seg ikke vifte bort.

De to partilederne i sentrum driver igjen et høyt spill – på bekostning av det flertall som ønsker et regjeringsskifte – der Frp er et nødvendig innslag. Problemet er at Venstre og KrF ytrer seg igjen som om de bare vil ha regjeringsskifte dersom ikke Frp kommer i regjeringen. Det er et tilbakefall i gamle synder.
Og det er ikke sterkt begrunnet i politiske standpunkter, men har røtter i gammelt Frp -hat.
 
Irrasjonell Frp-motstand i KrF
Vi må da si at Frp har ingen standpunkter som fra en kristen synsvinkel er verre enn Venstres kulturradikalisme. Frp har derimot en rekke standpukter, blant annet på Israel, som stemmer over ens med KrF-velgeres syn. Det har ikke Venstre.
Frp har også et helt annet og mer positivt syn på kristendommens plass i samfunnet og det offentlige rom enn Venstre har. Partiet var straks klar med et nei til at kommuner maler over kors på kristne gravsteder – som er hovedoppslaget i denne avis.

I en rekke kristne saker er det Frp og KrF som står sammen, mens Venstre er på den sosialistiske siden.

Dette viser at det inngrodde Frp-nei i KrF-ledelsen er irrasjonelt. Og det har kostet oss borgerlig valgseier to ganger før.
Det igjen gav muligheten til avkristning av Norge. Det ble ekstra dramatisk at KrF tilpasset seg ved å avkristne eget parti. De gikk over på allmennbegrunnelser i stedet for bibelske begrunnelser, ut fra Guds Ord, i politikken. Det skjedde ved å fjerne bekjennelsesparagrafen Det ble et dramatisk avsnitt av vår historie. Og det var ledet av uklok politisk strategi.
 
Fortolkingen av Venstres og KrFs regjeringsstandpunkt
Men vi har i måneder fortolket uttalelsene fram og tilbake hver eneste uke fra Venstre og KrF-lederen slik at de ville sikre en borgerlig regjering, uten noe mer kluss, dersom det ble et borgerlig flertall.

Det måtte fortolkes. Og vi valgte denne fortolkningen som den beste. Det betød at en stemme til de to partier betød at de godtok Frp som regjeringsparti om det ble et borgerlig flertall ved valget. Om Frp kom med i regjeringen, ville de kanskje ikke selv gå inn der, i hvert fall ikke KrF. Det er helt OK. Det kan til og med være en fordel for gjennomføringskraften – dersom man skal rydde raskt opp i arveavgift og formuesskatt, i 

Plan og bygningslov, i strandlov og alt som svekker lokalt selvstyre og kystkulturen. Venstre og KrF er mer tilbakeholdende på det vi kan kalle de haugianske endringer i politikken.
Nå er det uklart igjen, om Venstre og KrF vil spille på lag med et borgerlig flertall av velgerne – der Frp blir en viktig del av bildet. Slik ble aksentueringen i fellesuttalelsen tre uker før valget.
 
Resten av valgkampen?
Får Ap nå anledning til å kjøre sitt gamle trumfkort i resten av valgkampen: Vi vet ikke hvilken regjering de borgerlige er i stand til å stille, alt er usikkert! Både De Kristne og Kristent Samlingsparti, fornyelsen i norsk kristen politikk, forstår politisk strategi. Man vet hva man stemmer i regjerings-spørsmålet om man stemmer på dem. De Kristne vil samarbeide med Høyre og Frp om en regjering. Slik burde det være med KrF og. KrF trenger ikke sitte i en regjering. Men vi trenger et regjeringsskifte og et systemskifte – og derfor Frp i regjering. Det må sies av KrF og Venstre.
 
Dødshjelp-syndromet
Siden halve Frp er uenig i det famøse dødshjelpvedtaket fra forrige landsmøte, og alle andre borgerlige partier er imot det, er det ikke reelt å argumentere fra KrFs side som om dette Frp-standpunktet har noen sjanse i en ny borgerlig regjering der Frp er med.
Jo mer man samarbeider, jo mer dødt vil det snart ligge. Og det ved Hareide og Grande. De er intelligente så det holder.

Noe annet ligger bak fellesuttalelsen. Det er høyt spill.
Vi ser faren for borgerlig splittelse igjen, som ved de to forrige valgene. Den er servert av to sentrumspartier som igjen vingler i regjeringsspørsmålet. De eneste som kan juble for en fellesuttalelse med «front mot Frp», er den sittende rødgrønne regjeringen.


Finn Jarle Sæle
22.08.2013 18:35