Kjærlighetens Gud… …ga meg min elskede Barbara!
Les den sterke kjærlighetserklæringen Ludvig Schneider har
skrevet om sin kone gjennom 50 år. Ludvig er Israel Todays grunnlegger
og utgav det første nummret på tysk i 1979. Deres kjærlighet er en
vandring i Israels moderne historie.
Jeg elsket henne før jeg visste hva hun het. Jeg elsket henne selv om jeg ikke visste hvor gammel hun var eller hvor hun kom fra. Jeg visste ikke en gang hva hun jobbet med. Det var som om jeg hadde elsket henne allerede før jeg ble født. Jeg snakker ikke om en usynlig drømmepike, men om min kone Barbara, som fylte 77 år 17. februar. 31. oktober har vi vært gift i nøyaktig 50 år. Jeg ville ha giftet meg med henne igjen når som helst, for kjærlighet er kjærlighet, uansett alder!
Jeg har ofte kjøpt vakre roser til henne. Men slike roser har ikke bare vakre røde kronblad; de har også torner. Det er noe vi, som alle andre, har fått erfare i våre liv. Det er noe av livets lærdom: Vi må alltid selv velge: skal vi glede oss over blomstene eller irritere oss over tornene. Vi har mottatt begge deler fra Guds hånd, og dersom du vil at en elektrisk motor skal fortsette å gå, er det nødvendig med både en plusspol og en minuspol.
Barbare ble født i en skog, datteren til en skogvokter i Nedre Silesia i den sørvestre delen av det nåværende Polen. Etter 2. Verdenskrig vokste hun opp i Tyskland, der hun senere der vi senere møttes, og i løpet av kort tid giftet vi oss. Etter bryllupet tok jeg henne med til det turbulente Midtøsten, til Israel. Allerede på bryllupsnatten snek vi oss i all hemmelighet ut av huset, forlot alle våre eiendeler og begynte på reisen til Det lovede land. Reisen varte i fire måneder, og vi dro gjennom Bayern, Østerrike, Jugoslavia, Hellas, Tyrkia, Syria, Libanon, Egypt, Jordan, og til slutt gjennom Mandeltreporten og inn i Jerusalem og Israel. I løpet av disse månedene hadde vi reist både med jernbane og med jeep, på hesterygg og esler, med skip og kameler.
På Barbaras fødselsdag i 1965 kom vi fram til Israel, slo oss ned i en kibbutz og begynte å arbeide i en vingård. Ni måneder senere ble Aviel, vår eldste sønn, født. Deretter ble det født en ny liten Schneider hvert eneste år. Da vi etter en tid dro tilbake til Düsseldorf, stilte jeg store krav til kona mi. Andre kvinner ville kanskje har dratt sin vei, for hun måtte ta hånd om fem barn: Aviel, Doron, Michael, Ruth og Lena, mens jeg reiste over hele verden for å hjelpe forfulgte kristne i Sibir, hadde ansvar for Jesushuset, Israelhjelpen, en menighet og flere andre ting. Jeg ble sett på som en «helt», men det var Barbara som var den virkelige heltinnen.
Da tiden i Düsseldorf var over, tok vi med oss familien og flyttet til det stedet Gud hele tiden hadde ønsket at vi skulle bo, nemlig Jerusalem. Det var her vi startet vårt nyhetsbyrå, NAI (News about Israel – Nytt fra Israel). Jeg var journalist og Barbara hadde ansvaret for regnskapene helt til hun ble pensjonist. Hun har imidlertid fortsatt ansvaret for finansene i ekteskapet vårt, slik at jeg kan fortsett å skrive.
Det heter jo: «Bak en hver vellykket mann, står det en sterk, klok og hardt arbeidende kvinne.» Jeg har bedt Gud hente meg hjem før Barbara fordi jeg rett og slett vil klare meg uten henne.
Det er en tradisjonell jødisk velsignelse som bygger på følgende vers fra Torah: « Herren sa: «Min ånd skal ikke for alltid bli værende i menneskene, for de er av kjøtt og blod. Deres levetid skal være 120 år» 1. Mos 6,3). Ifølge dette løftet kan Barbara leve til hun er 120! Eller enda bedre: Barbara lever til hun er 120, men fortsatt ser ut som en tjueåring når hun er 100!
Av Ludwig Schneider
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar