26 arabiske terrorister løslatt

Drapsdømte terrorister blir belønnet med livslang pensjon
Livets Ord Israel 2013.11.02

På onsdag morgen ble 26 arabiske terrorister løslatt fra det israelske Oferfengslet nord for Jerusalem


Det har vært store demonstrasjoner og sterk uvilje i Israel mot løslatelsene av drapsdømte terrorister

Dette var den andre av fire runder der i alt 104 fanger frigis som en del av en såkalt velvillighetshandling fra Israels side. Frigivelsen var en forutsetning for at palestinernes leder Mahmoud Abbas skulle delta i de nye fredsforhandlingene med Israel, som ble avtalt i sommer. Terroristene som ble frigitt denne gangen, har sittet fengslet siden før Oslo-avtalen ble signert i 1993, og nesten alle sonet en eller flere livstidsdommer for mord eller mordforsøk på israelske borgere.

Blant de frigitte er Tukeman Yusef, Abu Hanana Zakariya og Abdel-Aziz Said Kassam, som deltok i drapet på Moshe Biton i en dagligvarebutikk. Da Bitons kone kom løpende for å hjelpe sin ektemann, drepte de henne også. Yigal Vaknins drapsmenn er også blant de løslatte. Vaknin ble lurt avsides for å hjelpe en person ropte om hjelp, og ble deretter knivstukket til døde av to Hamas-medlemmer. Ian Feinberg arbeidet i en frivillig organisasjon for å hjelpe arabere i Gasa da han en dag ble pekt ut i en folkemengde og drept med en hakke.

Forut for løslatelsene har det pågått en het debatt mellom statsminister Benjamin Netanyahu og en av hans ministere, Naftali Bennet. Bennet som har fått nok av urettferdigheten i det å frigi kaldblodige mordere fra israelske fengsler, ønsker lovgivning som skal gjøre det mye vanskeligere, nærmest umulig, å løslate terrorister. Netanyahu på sin side sa at det var lite som kunne gjøres med dette nå i og med at avtalen om frigivelsen av fanger allerede var signert og er en viktig del av forhandlingsgrunnlaget med PA og som USA i sin tur står bakom.

Flere av terroristene som ble løslatt denne gangen er skyldige i noen av de mest grusomme mord man kan forestille seg. De valgte bevisst ut sine forsvarsløse offer før de brutalt drepte dem med alt fra hakker, økser, kniver og ild til skytevåpen. Et gift par ble drept mens de satt i sin bil, to andre mens de var ute og gikk tur, og enda en annen mens han kjørte sin drosje. Det eneste motivet for disse grufulle handlingene var det faktum at ofrene var jøder – å være jøde som ønsket å bo i sine forfedres hjemland ble deres dødsdom.

La det være klart med det samme, det finnes nesten ingen i Israel som er glad for at disse drapsmennene slippes fri. Netanyahu gjør dette fordi han føler at han ikke har noe valg. USA presset Israel med å si at dette var eneste måten man kunne hindre at PA fortsatte sin kamp i FN for å opprette en egen palestinsk stat og dermed ytterligere isolere Israel internasjonalt.

Likevel er det noe iboende ondt ved å la slike kriminelle slippe løs som del av et politisk spill. USA og resten av den vestlige verden burde skamme seg over å drive slik utpressing mot Israel. De ville aldri så mye som tenke på å løslate terrorister i sine egne land, men krever dette av Israel uten å blunke. Å gjøre dette har konsekvenser langt utenfor Israels grenser ettersom det strider mot alle demokratiske normer og regler. Det undergraver selve fundamentet som den vestlige verden hviler på. Bennets motstand mot denne løslatelsen er av mange ansett å være kun politisk motivert, men på den annen side gjør han bare det enhver oppgående politiker burde gjøre, nemlig å verne om lov og orden.

Ondskapen i alt dette blir enda tydeligere når PA mottar disse drapsmennene med en offisiell velkomstseremoni og en stor pengegave pluss livslang pensjon på 5000 NIS (ca 9000 NOK) per måned. Dette beløpet er langt over en gjennomsnittslønn i PA-området. I en tale i 2005, gjengitt i Palestinian Media Watch (PMW) forklarte Mahmoud Abbas tanken bak denne behandlingen av tidligere fanger: ”Jeg krever frigivelse av disse fangene fordi de er mennesker som bare gjorde det vi (Den palestinske myndighet – PA) ga dem ordre om å gjøre”. Han fortsatte med å dra en pervers parallell mellom en gjennomsnittlig israelsk soldat og hans “bror” som begge begikk drap. Det er ingen forskjell på disse to, hevdet han.

Det er trist å observere at dette er en uttalelse som mange i Vesten aksepterer. Men forskjellene er i virkeligheten enorme. En israelsk soldat er sendt ut for å beskytte liv – ikke ta liv; en israelsk soldat har lært og er oppøvd til å slå til mot militære mål – ikke mot sivile; en israelsk soldat er underlagt nasjonens lovgivning og om han bryter den blir han straffet – ikke belønnet og opphøyd; en israelsk soldat blir gransket og ført skam over om han dreper sivile personer – ikke erklært som nasjonalhelt; en israelsk soldat følger internasjonale konvensjoner for krigføring – ikke barbariske stammelover; for en israelsk soldat er det en god dag når ingen kuler blir avfyrt – ikke så for en palestinsk-arabisk terrorist.

Et siste argument som burde tale sterkt nok imot løslatelse av drapsdømte fanger og avslutte denne betenkelige praksis: Det fungerer ikke! I mer enn to tiår har Israel løslatt terrorister. Noen vender tilbake til terrorismen igjen, de fleste gjør det ikke. Men denne forvrengning av rettspraksis og moral har ikke ført oss noe nærmere fred og rettferdighet i Midt-Østen. Hvordan skulle den egentlig kunne gjøre det?