Richard og Kirsti mistet tre av sine fem barn i en tragisk brann i Alta i 1997. Sorgen tynget dem slik at både jobb og ekteskap var i ferd med å ryke. I den bunnløse sorgen søkte Kirsti til kirken, og da hun ble med venner fra Alta på busstur til Østerbo var det gjort. Hun gav livet sitt til Jesus, og siden ble både ektemannen og deres to gjenlevende barn frelst. Nå har de fått hjelp av Jesus, til å bearbeide sorgen.
14.desember i 1997 forandret livet seg dramatisk for den barnerike familien Siro fra Alta. Det var søndag morgen og mor Kirsti var hjemme alene med de fem barna mens mannen Richard var på jobb i Ålesund dit han pendlet. Innen mannen kom seg hjem til Alta samme kveld, hadde huset til familien blitt totalskadet og tre av deres fem barn var omkommet i en eksplosiv husbrann.
Kirsti, forteller hva som skjedde:
- Jeg var ekstra trett den søndagsmorgenen og gjorde noe jeg ellers ikke brukte å gjøre. Jeg fulgte de tre minste barna Kristian og Adrian (3 1/2) og Viktor (2) ned trappa og løftet dem over trappegrinda. Jeg ba dem skru på Barne-TV og gikk selv opp og la meg nedpå igjen. Storesøstrene Maria (15) og Kristine (13) lå fremdeles oppe og sov. Etter en stund måtte jeg ned og hente Viktor som stod og skrek. Tvillingene hadde allerede kommet opp av seg selv. Så sovnet vi alle igjen. Dvs.Viktor sovnet nok ikke. Han gjorde alt han kunne for å vekke meg, rev og slet i håret mitt. Det var tungt å våkne og jeg tok ham med meg ned.
- Da jeg passerte sengene til Kristian og Adrian registrerte jeg at de så litt rare ut begge to. Det rant noe som lignet slim ut av munnvikene deres. - Først da jeg kom nederst i trappa, oppdaget jeg at det brant i huset. Utgangsdøra måtte jeg sparke opp og da den åpnet seg ble infernoet utløst. Vi ble tvunget ut døra pga ild og røyk. Jeg hørte at det eksploderte bak meg og da jeg fikk overlatt gutten til en nabo som var kommet til, var jeg raskt på vei inn igjen i huset. Men jeg ble stanset. Folk rundt meg forstod at det ikke var forsvarlig at jeg gikk inn i huset som nå var overtent. Ruter knustes og det hele var naturligvis svært dramatisk.
- Min eldste datter Maria greide på oppfordring fra en nabo, å hoppe ut av vinduet i 2. etasje og da jeg oppdaget henne, håpet jeg at søsteren var sammen med henne. Men det var hun ikke. Dermed visste jeg at tre av barna mine fremdeles befant seg inne i det brennende huset. Jeg var desperat!
- Det virket som en evighet før brannbilen kom. Først utpå kvelden kunne brannmennene ta seg opp i på loftet, der fant de våre tre barn døde. De omkom av kullosforgiftning. Så grusomt det enn høres ut- for oss var det en slags trøst at de hadde ”sovnet inn”, og at kroppene deres var hele. Rart for andre, men det er utrolig hva vi har måttet finne trøst i når vi måtte akseptere at de var døde.
- Kripos etterforsket brannårsaken, og det ble konstatert at brannen muligens oppstod i TV-apparatet. Vi hadde ikke brannvarsler i huset.
En drøm i forkant
- Rundt en måned før brannen drømte jeg at jeg var i en kirke. Der kunne jeg gjennom en dør som stod på gløtt, skimte mange barn i hvite klær. Så innholdt drømmen noen dramatiske scener med en tunnell og jeg opplevde at jeg fikk pustevansker. Det var varmt og jeg måtte sparke opp døren som førte inn til tunnelen (eller forhallen til kirken). Tilfeldig at jeg drømte slik? Uansett har jeg erfart at Gud har trøstet meg gjennom å tenke på den drømmen. Det ble en oppmuntring om et himmelsk bryllup der mine barn allerede har tatt plass rundt bordet. De er berget, frelst og hjemme hos Jesus!
Piller, alkohol og selvbebreidelse
- Jeg måtte bruke sovemedisin den første tiden og etterhvert begynte jeg å misbruke tabletter. Det kom jeg meg heldigvis ut at etterhvert. Jeg gikk til psykolog for å snakke om alt som min mann ikke ville høre på. Han opplevde ikke brannen, og ville aldri snakke om det. En slags overlevelsesmekanisme hos ham antar jeg.
- Jeg brukte også alkohol i denne tiden, bl.a. for å få gråte. Jeg kjente meg mer død enn levende. Jeg strevde veldig med skyldfølelse. Jeg følte at jeg hadde sviktet mine barn og at det var min skyld at de døde, selv om eksperter fortalte meg på nytt og på nytt at jeg var forsvarsløs mot den giftige kullosgiften. Jeg kunne ikke gjøre mer for å redde Kristian, Adrian og Kristine.
Ekteskapet
- Mannen min og jeg har nå snart vært gift i 30 år. De første årene av ekteskapet var vanskelige. Vi hadde ofte en negativ måte å forholde oss til hverandre på og vi var ikke gode til å kommunisere. En tid etter tragedien, ble det ekstra vanskelig. Vi tok derfor ut seperasjon i 2003. På den tiden var jeg igang med førskolelærerutdanning. Etter ett års seperasjon flyttet vi sammen igjen, for barnas skyld om ikke annet. Når det gjelder jobb, måtte jeg gi opp etter kort tid. Jeg hadde ikke overskudd både til jobb og familie og jeg ble uføretrygdet.
Lengsel
- Vi var ikke frelst på den tiden ulykken hendte, men vi hadde vår barnetro. Som tidligere nevnt, fikk vi god hjelp av presten i statskirken og de første årene gikk mannen min og jeg ofte til nattverd i kirken. Vi følte på en spesiell måte at vi kom nærmere barna våre på den måten.
På samme tidspunkt hadde jeg begynt å lengte desperat etter å bli en kristen. Jeg lengtet etter Gud. Jeg visste at ingen annen kunne hjelpe meg, spesielt med samvittighetsnaget og de selvbebreidende tankene jeg slet med. Selv om jeg trodde at barna mine var i himmelen, var jeg plaget med uro over hvorvidt jeg fortjente å komme dit etter alt som hadde skjedd. Tvert imot kjente jeg på at jeg fortjente å havne i helvete, jeg som ikke hadde greid å passe på mine egne barn... Jeg kjente på en frykt for å "tørne", jeg var redd for å bli anklaget og fengslet for uaktsomt drap.
Dåp
- Etter noen år i statskirken, begynte jeg å gå litt i en pinsemenighet i Alta. Da de inviterte til busstur til Østerbo og sommerstevnet der på Evangeliesenteret, ble jeg med. For å gjøre en lang historie kort, åpnet jeg hjertet mitt for Jesus den sommeren og ble døpt med troens dåp. Det hører med til historien at jeg lå og sov i bussen på vei til Østerbo og hørte en stemme ropte: «Kirsti, mitt barn, jeg har alltid elsket deg, Kom nå til meg». Jeg begynte å grine. For jeg visste ikke at jeg kunne være elsket for min egen skyld.
Vondt, men godt
- Det var godt, men også fysisk vondt å åpne hjertet mitt og gi all smerten jeg bar på, til Jesus. Jeg opplevde at steinhjertet ble byttet ut med et kjøtthjerte slik det står om i Bibelen, og Gud fylte meg med stor kjærlighet til Jesus. - Jesus løftet av meg alt som jeg ikke trengte å bære selv. Straffen lå på Ham for at jeg skulle ha fred. Jesus tok min straff på seg. Han tok min hjelpesløshet, min sorg, mitt svik, all synd, alle plager, hele kontrollen over mitt liv – alt. Og jeg fikk begrave mitt gamle liv i dåpen – og stå opp til et nytt liv i lag med den oppstandne Jesus. Jeg fikk erfare hva det vil si å bli satt i frihet. All ære til Gud!
En ny tid
- Jeg fikk også etterhvert oppleve at mannen og barna mine ble frelst. Ikke minst fikk dette positiv betydning for ekteskapet vårt. Han leget våre hjerter og hjalp oss til å tilgi hverandre. Jeg fikk også hjelp til å tilgi meg selv. Guds nåde hjalp oss til å bli bedre ektefeller og foreldre sammen. Jesus hjalp meg til å være mer positiv og til å sette gode grenser. Jesus var nå blitt vår trøster og beste venn.
- Mine barn som lever er idag 31 og 17 år gamle. Vi har det godt sammen selv om ikke hver dag kjennes like enkel å komme gjennom. Det er stadig utfordringer og tøffe ting som møter oss i hverdagen, men vi holder fast ved Guds ord og Hans trofasthet. Selv om vi er kristne må vi jo gjennom de samme fasene i sorgarbeidet som andre mennesker. Normalt varer sorg i 2 år før det går over i savn. For oss tok det imidlertid flere år for å bearbeide det traumatiske med å miste tre av våre kjære barn. Selv om vi tror på et gjensyn med våre barn og et evig liv sammen hos Jesus i himmelen, kjenner vi naturligvis ofte på savnet av Kristian, Adrian og Kristine!
- I den første tiden som kristen, orket jeg bare å lese mannakorn, men min tro vokste sakte men sikkert likevel. Første gang jeg skulle vitne i min egen menighet, følte jeg meg elendig. Men vel hjemme, da jeg stod ved kjøkkenbenken, så jeg i mitt indre Jesu øyne som utstrålte kjærlighet. Og det opplevdes som Han sa: "Takk Kirsti" Det gjorde meg enormt glad og takknemlig,- å få være et vitne for Ham, selv om det var lite og kort....... - Idag er Richard og jeg leder for hver vår kvinne-og mannsgruppe i menigheten. Ikke minst gjennom Aglow har jeg fått frimodighet og styrke til å våge å bety noe for andre midt oppi sorg og savn.
Aglow
- Da jeg ble frelst lengtet jeg etter å tjene Jesus. Det fikk jeg anledning til da jeg ble med som vertinne i Aglow Alta. Det var etter en Aglow – helg på Solvang i Alta at det hele ble forløst. Jeg ble satt fri fra en depressiv ånd som hadde plaget meg i mange år. Det ga meg en iver etter å hjelpe andre til å bli fri. Fellesskapet som vi i Aglow – guppen etter hvert fikk sammen, gjorde meg trygg og mer og mer frimodig i det å vitne og å tjene. Jeg fungerte som vertinneleder, og spesielt på bønnemøtene fikk vi erfare styrken i å stå sammen i troen på Gud som hører bønn. I Aglow ble jeg utrustet til etterhvert å kunne tjene også i min egen menighet. Vi trenger Aglow i Norge slik at mange flere kvinner kan få se sannheten, bli leget og betjent av Gud selv og dermed bli utrustet til å betjene andre. Gud velsigne Aglow Norge, og Gud velsigne deg som leser dette.
Av Rikke Grevstad Kopperstad
24.05.2013 11:50
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar